Fra kosebamse til ekte bjørn – en 60 år lang kjærlighetshistorie

Jeg kan ikke huske en tid uten bjørner. Helt siden jeg var ett år gammel har de vært med meg, først som en myk og lubben kosebamse med et uttrykk som kunne stilne både tårer og mørke netter. Den gangen ante jeg ikke at det skulle gå et helt liv — seks tiår — før jeg møtte slektningen hans ute i den virkelige verden.

Året er 2025. Jeg er 61 år gammel, fortsatt med en eventyrlyst som ikke helt har lært seg forskjellen på drømmer og fornuft. En tidlig morgen pakker jeg bilen — en aldrende Mitsubishi som for lengst har passert sin gyldne alder — og setter kursen nordøstover. 130 mil. Én vei. Mot skogene i Finland. Nær grensen til Putinland. Mot bjørnen.

Ikke bak gjerder. Ikke gjennom kikkert i en dyrepark. Men i villmarka. Der stillheten er dyp nok til å høre sin egen puls, og hvor bjørnens ånd fortsatt rusler fritt mellom trærne.

Opprinnelig var planen å reise sammen med en gruppe fotografer, men livet har en egen evne til å stokke kortene. En barnedåp, en flyttet dato, en beslutning tatt med hjertet mer enn hodet — og plutselig sitter jeg alene bak rattet, på vei mot noe jeg ikke helt kan forklare. Kanskje en drøm. Kanskje et minne som endelig skal få kropp.

Underveis kom spørsmålene snikende som tåke over myr:

Da jeg endelig nådde målet, sto skogen der som et levende vesen. Mørk, tett og stille. Luften var mettet av mygg, så nærgående at det virket som de hadde sverget troskap til blodet mitt. Midt i dette ventet et kamuflert fotoskjul — mitt lille rede for natten.

Og som for å ønske meg velkommen, skjedde det. I det jeg parkerte bilen, gled en brun skikkelse lydløst mellom kjøretøyene. En ekte bjørn. Ikke en bamse, ikke et bilde, men en levende skapning med muskler under pelsen og blikk som ikke trengte å forklare noe. Franskmennene som satt i sine biler i nærheten stivnet — det gjorde jeg også. Og like rolig som den hadde kommet, forsvant den ut i tåka over myra, som en skygge i skumringen.

Senere, inne i skjulet, var alt stille. Kameraet ventet. Pulsen trommet. Så brøt den mørke skogkanten seg opp, og der — i den lavmælte kvelden — kom den tassende. Rolig. Stolt. Som om den visste at jeg hadde kjørt halve Norden rundt for å møte nettopp den.

I det øyeblikket ble barndommen levende igjen. Den lille bamsen jeg en gang klemte i søvn, hadde fått sin store, ekte fetter. Jeg satt med kameraet og et smil som ikke lot seg stoppe. Lukkeren til kameraet klapret, hjertet slo raskere, og lykken var så ren og enkel som et barn som får grøt med ekstra sukker på julaften.

.

Bjørnesafari i Finland er ingen vill improvisasjon. Det er en tilrettelagt og godt innarbeidet turistnæring — litt som safari i Afrika, bare med mygg i stedet for løver. Bjørnen jeg møtte første kvelden hadde et navn: Yuri. En gammel hann på 19 år. Ikke vill i temperamentet, bare klok og trygg. Han hadde lært at menneskers nærvær betydde godsaker. Ikke fotografer — men kjøttstykker.

Dagen etter endret alt seg en smule. Franskmennene i følget brukte lang tid på å bestemme seg, og i slike situasjoner er det visst lettere å skyve en enslig trønder litt ut «på vidda» enn en hel fransk kontingent. Jeg smilte, sa «au revoir» og fant meg et nytt sted. Det skulle vise seg å være et godt valg.

Den dagen fikk jeg nye bekjentskaper — både blant fotografer og bjørner. Landskapet åpnet seg, og jeg følte meg som en del av noe større. Da natten senket seg, og vi pakket sammen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt igjen gimballen min i skjulet. Ikke så rart — en bjørn hadde nettopp sirklet rundt oss. Da er det grenser for hvor modig man blir alene i mørket.

Hjemveien ble stille og vakker. Mitsubishi’en surret fornøyd, jeg luktet fortsatt av myggspray, og inni meg jublet en liten 1-åring med bamse i armene.