Runde – denne gangen fikk jeg se øya

En sen kveld i begynnelsen av april pakket jeg fotobagen, fikk altfor mye utstyr inn i bilen som vanlig og satte kursen vestover.

Målet var Runde.

 

For mange er Runde bare en liten øy ute i havgapet på Sunnmøre. For oss som liker fugler og fotografering er det noe helt annet. Runde er et sted man har hørt om lenge før man faktisk kommer dit. Lundefugl, havsule, krykkje, lomvi, bratte fjellsider og Atlanterhavet rett utenfor.

Og kanskje viktigst av alt: Muligheten for det lyset.

Jeg hadde vært der én gang før. Det var i mai 2023. Jeg hadde naturligvis sett for meg kveldssol, lundefugler i motlys og bilder som nesten skulle ta seg selv. Runde hadde andre planer.

Tåka lå tungt over fjellet, sikten var heller dårlig og det som skulle være magisk kveldlys var stort sett bare… grått. Det er jo også naturfotografering.

Noen ganger kjører du langt, bærer tungt og sitter lenge – bare for å bli minnet på at det er naturen som bestemmer. Så da jeg denne gangen nærmet meg øya igjen, var forventningene litt mer moderate.

Jeg tenkte omtrent: Bare la meg få se fuglene denne gangen.

 

En liten spasertur – med fotobag

Turen opp mot fuglefjellet er rundt to kilometer og omtrent 300 høydemeter. Den er klassifisert som enkel. Og det stemmer sikkert helt fint dersom man går opp med en liten sekk og ei vannflaske.

Vi naturfotografer har derimot en egen evne til å gjøre en enkel fjelltur litt mindre enkel.

Kamera. Teleobjektiv. Ekstra batterier. Kanskje et objektiv til, fordi man selvfølgelig aldri vet. Og noen småting som til sammen veier omtrent like mye som resten.

Men utsikten blir bedre for hvert høydemeter, og etter hvert åpner landskapet seg. Havet blir større. Vinden blir tydeligere. Og lyden av fuglelivet begynner å blande seg inn. Da glemmer man ganske fort hva fotobagen veier.

 

Og denne gangen kom lyset

Denne kvelden fikk jeg endelig oppleve Runde slik jeg hadde sett det for meg. Været spilte på lag.

Etter hvert som sola sank, forandret hele landskapet karakter. Det harde dagslyset ble mykere. Fargene varmere. Fuglene kom og gikk over fjellkanten, og ute på platået satt fotografer med objektivene klare mens andre bare sto og så.

Det oppstår av og til en helt spesiell stemning på slike steder. Det kan være ganske mange mennesker rundt deg, men likevel blir det stille. Alle følger med på det samme. Alle ser at lyset er i ferd med å bli bra. Og ingen har særlig lyst til å være den som pakker sammen først. Det er litt av magien med naturfotografering.

Du kan planlegge tidspunktet. Du kan følge værmeldingen. Du kan ha riktig kamera, riktig objektiv og nok batterier. Men selve øyeblikket kan du ikke bestille. Du må bare være der når det skjer.

 

Sjøpapegøyen

Lundefuglen er selvfølgelig en av hovedgrunnene til at så mange reiser til Runde. Og når du først ser den på nært hold, er det ikke vanskelig å forstå. Den ser nesten litt for eksotisk ut til å høre hjemme langs norskekysten. Det fargerike nebbet. Det bestemte uttrykket. Den litt småkomiske måten den beveger seg på land. Og så letter den – og blir plutselig en helt annen fugl.

Mange kjenner den som sjøpapegøyen.

I hekkesesongen kommer store mengder lundefugl inn fra havet til fuglefjellet. Resten av året lever de langt mer av livet ute på sjøen. Det gjør møtene på Runde spesielle. Men det gjør dem også sårbare.

Lundefuglen er truet i Norge, og for meg er det derfor viktig at fotograferingen skjer på fuglenes premisser. Et godt bilde er aldri verdt å presse et dyr eller en fugl unødvendig.

Det er tross alt vi som er på besøk.

 

Kameraet kan vente litt

Noe av det jeg liker best med slike turer, er faktisk de øyeblikkene hvor jeg glemmer å fotografere. Det høres kanskje litt rart ut fra en mann som har kjørt langt med en fotobag full av utstyr. Men av og til må kameraet bare få henge.

Når sola synker over havet, vinden kommer inn fra Atlanteren og hundrevis av fugler beveger seg rundt fjellet, er det nesten bortkastet å oppleve alt gjennom en søker.

Da er det bedre å bare stå der noen minutter. Se. Lytte. Og kjenne at dette var grunnen til at man kjørte hit. Bildene får komme etterpå.

 

Runde har mer å by på

Det er lett å tro at Runde først og fremst er et sted for folk med kikkerter og lange teleobjektiver. Men øya er langt mer enn det. Her finnes flotte turmuligheter, hav, dramatiske landskap og det fredede Runde fyr. Området er også kjent for både fiske og dykking.

På fuglefjellet finnes blant annet lundefugl, havsule, krykkje, alke og lomvi, mens Skarveura på nordsiden av øya har en stor koloni av toppskarv. Du trenger med andre ord ikke være spesielt fugleinteressert for å få en opplevelse her.

Et par gode sko holder lenge. Selv om jeg personlig naturligvis anbefaler et kamera i tillegg.

 

Gull under vann

Runde har også en historie som gjør at øya har tiltrukket seg en helt annen type besøkende enn fuglefotografer. Skattejegere.

I 1725 forliste det nederlandske skipet Akerendam utenfor Runde. Skipet hadde store verdier om bord, blant annet mynter. Så ble det liggende der. I århundrer. Først i 1972 ble vraket funnet igjen, og det som senere ble kjent som Rundeskatten kom for dagen. Det ble et av Europas største skattefunn. I dag kan deler av funnet ses på Runde Miljøsenter.

Det er noe fascinerende ved å stå oppe på fjellet og se utover havet mens man vet at det samme havet skjuler historier som har ligget der i hundrevis av år.

Fugler over hodet. Skipsvrak under vann. Og en fotograf midt imellom som prøver å få skarpe bilder av lundefugl.

 

Litt annerledes enn sist

Da jeg gikk ned fra fuglefjellet denne kvelden, var følelsen ganske annerledes enn etter besøket i 2023. Den gangen hadde tåka stort sett bestemt hva jeg fikk se. Denne gangen hadde Runde åpnet døra.

Fuglene var der. Lyset var der. Og den helt spesielle stemningen var der. Det ble en av de kveldene hvor man ikke nødvendigvis husker hvilket bilde man tok først eller sist.

Det man husker, er følelsen av å være der. Og det er kanskje nettopp derfor jeg stadig drar ut igjen. Ikke bare for å samle bilder. Men for å samle øyeblikk. Noen av dem havner på minnekortet. Andre blir bare med hjem.

Og Runde? Dit kommer jeg tilbake. For noen steder blir man rett og slett aldri helt ferdig med.