Orrhaneleik i Østerdalen

Det er sent på ettermiddagen i midten av april, og jeg trasker gjennom en skog med truger i halvmørke. Jeg slår på hodelykten, og ser at vi kommer ut på et åpent myrområde. Det er rundt fire minusgrader, og det lille som er igjen av snø har frosset til etter noen milde dager.

Jeg befinner meg i Østerdalen og skal på orrhaneleik. Fire hundre meter ute på myra kommer jeg til teltplassen der leiken forhåpentligvis skal utspille seg neste morgen.

Kamera settes opp på stativet og resten av utstyret er klargjort til morgendagen. Jeg trer soveposen over meg og sovner fort.

Klokken 03.55 våkner jeg til naturens egen alarm når de første orrhanene forsiktig ankommer og starter med sine lette kurrelyder.

Jeg gnir søvnen ut av øynene og setter meg opp. Titter ut og og ser at det fremdeles er litt for mørkt til å fotografere. Jeg tar meg derfor en  kopp kaffe som jeg kokte opp før jeg la meg kvelden før. Utenfor kommer det stadig til flere orrhaner, og jeg ser at det lysner noe på himmelen i øst. Jeg stiller inn kameraet, og velger en lang lukkertid for å få et kunstnerisk uttrykk i bildene når det ennå er litt mørkt ute.

Jeg har opplevd mye i naturen, men jeg er ikke i tvil om at Orrhaneleiken er vårens vakreste eventyr. Det er da den mellomstore skogsfuglen spiller opp til dans på plasser den har gjort i generasjoner. Orrhaner spiller opp til dans mer eller mindre hele året, men det er på våren de møtes i større antall for å finne ut av hvem som skal få lov til å føre sine gener videre. Det er orrhanen som skinner i rampelyset når øyenbryna blir store og røde som to bremselys, og fjærdrakta får en utrolig sterk og fin blåglans.

Det har nå gått en liten halvtime siden jeg hørte de første kurre-lydene. På himmelen ser jeg at sola snart vil komme opp, og på myra teller jeg nå 15-20 orrhaner. Leken er i gang, og kameraet stilles inn på høy ISO. Avtrekkeren er satt på lydløs, og på et sekund fyres det av rundt 30 bilder.

Jeg ser fort at jeg får gode bilder, og like fort som orrhanene dukket opp forsvinner de fra området. Dette er ikke uvanlig, og ofte tar de seg hvilepauser før de returnerer til scenen for flere konserter. 

Det begynner å bli heftige kamper, lyset blir bedre og samtidig begynner det å drysse litt lett snø fra himmelen. Scenen er nesten perfekt. Lukkeren på kameraet skrues opp for her skal de minste detaljer fryses når fjæra fyk rundt dem.

Den spesielle stemningen jeg opplevde på myra er nesten ubeskrivelig, og like brått som den startet så slutter den. Knurringa og buldringa fra orrhanene forsvinner. I det fjerne hører jeg at tranene synger at de er tilbake. Duetrosten synger før den gode stemningen brytes av et helikopter som flyr over myra.

I det fjerne høres skudd og eksplosjoner - det er soldatene fra Reina leir som nå skal gjøre opp seg i mellom på skytefeltet - ikke langt fra der vi nettopp har overvært vårens vakreste eventyr.